Karsten Sølve Nilsen

                                                                                                Oslo Elveforum

Hovinbekken

En før og nå-vandring langs det gamle bekkefaret fra fjorden til marka

Vannveiene har til alle tider vært viktige årer for kulturhistorisk utvikling i landskapene.

For Hovinbekken kan dette spores fra meget tidlig i Oslo-områdets historie. Langs bekken finner vi  gudehov (Hovin) og gårder med norrøne navn (Økern, Hasle), og i senere tid, storindustri med alle teglverkene i leira rundt bekkeleiet. Bekken ga også grunnlag for andre aktiviteter som vi skal komme tilbake til, men først litt om Hovinbekkens plass i Oslos vannveibilde.

På et gammelt elve- og bekkekart for Oslo kan vi finne ca. 70 navn som gjennom tidene har vært i bruk som navn på elver og bekker blant byens beboere. Dette viser at Oslo opprinnelig har vært et område hvor vannveiene i høy grad preget landskapet og hvor vannet var en del av det daglige livet i byen. I dag er det aller meste av vannet borte fra bybildet, delvis fordi det kom i veien for utbyggingen, og også fordi elvene og bekkene ble brukt til kloakkering og ble gravet ned og overlukket. Hvor har det for eksempel blitt av Tøyenbekken ?  Sammen med de fleste av bekkene i det gamle Oslo er den borte og glemt av Oslofolk i dag.

For Hovinbekken gikk det heldigvis ikke fullt så galt. Fra kildene i Årvoll/Grefsen-marka og helt ned til nedre Risløkka ligger den fremdeles åpen i store partier. Men nedenfor ligger den fremdeles i rør. Lukkingen følger stort sett det gamle elveleie, men munningen mot fjorden er avskåret ved Grønlandsleiret og bekken er ført i  rør ut i Akerselva. Heldigvis er det nå håp om at mye av dette kan rettes på, bl. a. i forbindelse med gjenåpning av bekken i skulpturparken på Klosterenga,  i den en nye boligbyen som bygges på Ensjø, og på Teglverkstomta på Hasle.

Oslo i middelalderen. (Oslo byleksikon)

Som vannvei med betegnelsen bekk er Hovinbekken liten sammenlignet med de virkelige elvene som Akerselva og Alna. Blant alle vassdragene i Oslo ligger den allikevel på en 6. plass når det gjelder vannføring og har også hatt betegnelsen elv en gang i sin tidligere historie, Klosterelven.

Nonneseter, klosteret ved elvemunningen

I middelalderen var Hovinbekken Oslos grense mot nord, Alna mot sør som kartet viser.

Ved Hovinbekkens utløp i fjorden lå benediktinerklosteret Nonneseter.  Best kjenner vi vel dette klosteret fra Sigrid Undsets middelalderroman om Kristin Lavransdatter som i en tid var novise i klosteret. Om selve klosteret vet vi ikke så mye. I Snorre er klosteret nevnt i forbindelse med et slag mellom Inge Krokrygg og Håkon Herdebrei som foregikk påfjordisen utenfor klosteret i 1161, og hvor Inge falt. Klosterets utrolige posisjon som eiendomsbesitter fremgår av biskop Øisteins jordebok av 1396 med angivelse av 272 gårder på klosterets hender. Av gårder langs Hovinbekken eide klosteret Valle og hadde part i Økern. Dessuten hadde de et hospital på Hovin med egen steinkirke viet Maria.

Noe man mener kan være rester av klosterkirken ble funnet under gravearbeider nær krysset Grønlandsleiret/ Schweigaardsgate i 1879. Det man fant var et hjørne av kvaderstein og noen skjeletter. På en husvegg i Grønlandsleiret 73 er stedet markert med en av Oslo Byes Vel’s blå kulturminneplaketter. I dag ligger stedet nokså langt fra fjorden, men med en vannstand i middelalderen som lå ca. 3 m. høyere enn nå, forstår vi at strandlinjen og elvemunningen kunne ligge like ved klosteret.

Sigrid Undset gir klosteret følgende beskrivelse: Der var så prektig i klosteret at Kristin var helt overveldet. Alle bygningene om den indre gård var av grå sten; på nordsiden raget kirkens  langvegg høit opp over de andre husene; den hadde tak i to høider og tårn på vestenden. Gårdsrummet var lagt med stenheller, og rundt det hele løp en overdekket gang hvis tak var båret av vakre søiler.

På sin vei mot byen og Halvardskatedralen måtte nonnene passere en bro kalt Nonnebroen som etter nyere funn må ha ligget litt ovenfor klosteret der bekken gikk i en smal kløft. Nede ved klosteret var ” elven”  for bred. Navnet ”Klosterelven”  tyder også på at vannføringen den gang har vært mye større enn i våre dagers Hovinbekk.

Nonnebroen. Illustrasjon av Karl-Fredrik Keller.

Reformasjonen i 1536 medførte etterhvert nedleggelse av Nonneseter som kloster. Tidlig på 1600-tallet innredet Jørgen Webel et kanonstøperi i klosteret.  Kanonene skulle bl. a. brukes av Kristian IV på Akershus.  Kraft til smelteovnens blåse-belger, og sannsynligvis også til et boreverk for kanonløpene, må han ha tatt fra Klosterelven. Her var fallhøyde nok, og en dam som lå litt opp i bakken henimot nåværende fengselsmur, kan nok ha vært en reguleringsdam.

Klosterenga. Den engelske park og vannskulpturparken

En dam i bekken finner vi også senere, men lenger opp mot Åkebergveien. På slutten av 1800-tallet gikk Hovinbekken fremdeles åpen gjennom Klosterenga, som for en periode var utlagt som romantisk park med kafe’ og friluftsteater. Den gikk under navnet ”den engelske park”. Bekken hadde fossefall med bro, og en stor dam med robåter til utleie. Men parken forfalt, og i 1920-årene ble bekken lukket og glemt.

Dammen med utleie av robåter

Foss med romantisk bro

Caféen

Fossen med Galgeberg 2 oppe ved Åkebergveien

Theateret

Gammelt kart med bekk og dam

I det samme området er nå arbeidet med ”Klosterenga vannskulpturpark” i gang. Initiativtager og prosjekt-organisator er skulptør Bård Breivik. Kunstnerisk skal parken ha innslag fra flere kulturer, blant annet med skulpturer i stein fra mange land. Første utbyggingstrinn sto ferdig på forsommeren 2001 og ble innviet av byrådsleder Erling Lae. Det består av en stor steinmur med innlagte relieffigurer som overrisles med vann. Vannet renner videre ned i et stort steinbasseng omgitt av en terrassert plass i granitt med elefant- og løvefigurer. Dette er den fantastiske begynnelsen på en vannskulpturpark som skal strekke seg fra Åkerbergveien langs fengselsmuren helt ned til Grønlandsleiret.

Det mest gledelige for oss med interesse for Hovinbekken er at vannet, som skal være det sammenbindene rennende og rislende element mellom skulpturene i parken, skal hentes opp fra bekkens nedgravde kulvert. Noe av bekken skal også utformes som naturbekk til minne om det historiske bekkeløpet. Snakk om renessanse for en bortglemt bekk!

Klosterenga skulpturpark med mur og basseng

Teglverk i bekkeleiet

Der Jordal amfi og idrettsbanen ligger i dag lå det første av teglverkene oppetter langs bekken.  Leira i bekkeleiet var ofte opp til 50 m dyp så her var nok å ta av. Teglverkene lå tett i tett langs bekken fra Jordal til Risløkka. Vi nevner dem nedenfra og oppover:

• Jordal teglverk
• Ensjø teglverk
• Normannsløkken:

2 stk. teglverk er avmerket på kart fra 1917.

• Lilleberg teglverk
• Hovin teglverk
• Akers teglverk
• Økernlund teglverk

Med alt som er bygget av murhus i Oslo by frem til 1960-70 forstår vi at teglverkene må ha vært en av byens største industri-virksomheter.

Jordal teglverk med arbeidere. Kampen kirke i bakgrunnen (Vålerenga Historielag)

En stor del av byens bebyggelse, bl. a. Oslo rådhus,  har fått murstein  fra leira omkring Hovinbekken.

Teglverkene var synlige på lang lei med sine høye skorsteiner.  De la beslag på stor plass med sine ringovner og tørkehus foruten de enorme uttaksarealene for leira. Prosessen var den at leira ble tatt opp med spesiell skinnegående kjedegravemaskin ute på feltet.  Maskinen fylte leira i ”vagger”, dvs. tippbare åpne vogner i sammenhengende vogntog som gikk på skinner tilbake til verket.  En maskin presset leira gjennom en dyse med mursteinstverrsnitt og kappet den opp i riktig mål. ”Leiresteinene”  ble så brakt ut til tørk i  åpne hyllehus med tak over, og etter passe tørketid tilbake til verket for brenning. Ringovnen var en tunnel i mur som gikk i sammenhengende oval ring med skorstein i den ene enden. Fyringen foregikk med sagflis som ble sluppet ned gjennom luker i ovnens tak.

For områdene omkring Hovinbekken må teglverkshundreåret ca. 1850 – 1950  ha satt sitt tydelige preg på miljøet. Vi tenker på store flokker av arbeidere på vei frem og tilbake til jobb. All transporten av stein med hestekjøretøyer ut til alle byggeplassene. Mange som var barn på den tiden husker lek i sagflishaugene utenfor verket, og litt på kanten, spennende kjøretur i vaggene. Litt skummelt kunne det også være med alle uteliggerne som stilltiende fikk lov å varme seg ved ringovnene om natten.  Miljøet var fargerikt nok til å gi stoff til en spennende teglverksroman.

Den omfattende utgravingen av leire forandret mye av topografien i landskapet. Terrenget kan på det meste ha ligget opptil 10 meter høyere enn nå. Da teglverkene etter hvert ble nedlagt etter 1950 ble store arealer frigitt. Dette ga anledning til bygging av plasskrevende idrettsanlegg som på Valle-Hovin og på Jordal. (Bislet er et lignende eksempel.)

Hovinbekken i Ensjø- og Hasleområdet.

Her har Hovinbekken vært lukket siden 50-tallet, men i forbindelse med den store boligutbyggingen i Ensjø- og Hasleområdet er planene klare for en gjenåpning av Hovinbekken i hele dette området.  Ved Ensjø T-banestasjon skal det anlegges en liten dam og videre oppover skal bekken åpnes i Gladengveien og videre helt opp til Grenseveien.

Idéskisse for Hovinbekken i Gladengveien (Bjørbekk & Lindheim)       

Ferdig bekkeløp lenger opp i Tidemannsparken, foreløpig med vannledningsvann   

   Hovinbekkdam og ny skole – Teglverkstomta”Mulighetsstudie” (Undervisningsbygg)

Etter kryss med Grenseveien blir bekken utvidet til en ca 6000 kvm. stor dam på det som kalles Teglverkstomta etter Hovin teglverk. Foruten å være et attraktivt miljøinnslag skal denne dammen fungere som en rensedam etter den lukkede føringen gjennom Økernområdet.

Gårdene omkring Hovinbekken

Hovin gård, som vår bekk har navnet sitt fra, var en av de store vin-gårdene med historie til-bake til førkristen tid da det lå et gudehov på gården. (Hov-vin = Hov-eng)  I senere tid hadde gården betegnelsen bruk, og drev foruten gårdsdriften og teglverket, produksjon og salg av is som var en stor forbruksartikkel før kjøleskapene og fryseboksenes tid. Dammen, hvor isen ble skåret, lå i en liten sidebekk til Hovinbekken kalt Lillebergbekken. Våningshuset til Hovin gård kan i dag finnes igjen øverst i St. Jørgens vei som tar av fra Grenseveien. Isdammen, som nå er parkmessig istandsatt, ligger i samme område, men nærmere Øvre Valle gård i Vallefaret. Her har vi altså Valle gård og Hovin gård som vi kjenner igjen i navnet på idrettsanlegget Valle-Hovin. Våningshusene til begge de ærverdige historiske gårdene er tatt godt vare på og benyttes i dag som barnehager.

Hovind Ismagasin skjærer is på dammen

Lillebergdammen nå. Gult hus er Valle gård

En liten anekdote om livet rundt Hovin gård og Hovinbekken finner vi i fru Dunkers ”Gamle dage”.

Gaarden Hovind i Ager Sogn, nær ved Christiania, forsynede i forrige tider- maaske gjør den det ennu- en del av Christianias indbyggere med melk og fløde. En pige, som tjente paa denne gaard, og hvis daglige forretning det var at bære melk og fløde til byen, brukte at standse ved bækken, helde melk i fløden og vand i melken, og ved denne industrie, om man kan kalle det saaledes, havde pigen leilighet til at forskaffe seg smukke klæder og pynt. Hun fikk flere friere og blant disse en lieutnant. Naturligvis foretrakk hun ham. Da hun en dag spadserede med sin mand, gik de Hovind forbi; hun standsede ved bækken og sang:

Gud velsigne deg min Hovi’bæk!

Du har gitt meg baade skjørt og særk,

du har gitt meg brocad’ til e lue.

Derfor er jeg naa e lieutnants-frue!

 

Av andre store gårder med sterk tilknytting til bekken må nevnes Hasle, som i dag finnes igjen som Frydenberg med bevart våningshus i Frydenbergveien. Hasle har fått navnet sitt fra bekken som i norrøn tid het Hasla. Navnet kan være et onomatopoietikon uttalt på Oslo-vis som Hasjla med samme lydmalende bekkesuseffekt som Frysja.

Hasle gård, nå kalt Frydenberg

Økern var en annen gammel storgård med navn helt tilbake fra norrøn tid da gården het Eykrin som er sammensatt av eik og vin (eng).  Økern fikk etter hvert mange underbruk langs Hovinbekken som Nordal, Risløkka, Økernbråten, Vollebekk og Borrebekken. Våningshuset på Økern, et stort staselig 1700-talls hus, brant dessverre ned i 1931. På tomten i Økernveien 151 ligger nå Økern alders- og sykehjem. Mange av dem som eier hus i disse områdene omkring Hovinbekken har fått sine tomter utparsellert fra Økern gård. Anton Tschudi, som har navnet sitt i en vei på Risløkka, var stor brukseier på Økern gård tidlig på 1900-tallet.

Han drev tomtesalg i stor stil forretningsmessig tilpasset betalingsevnen til småfolk på østkanten. Inngangsbilletten for en tomt på 2 mål var e n krone. Deretter ukentlige avdrag på en krone til hele summen på noen hundre kroner var betalt.

Åpen bekk og vannpark på Risløkka

Nederst på Risløkka forsvinner Hovinbekken i kulvert under T-banen, men  videre oppover renner Hovinbekken åpen, delvis på privat grunn, og er et hyggelig innslag i bomiljøet.

Bekken forsvinner under T-banen og går skjult gjennom Økern-området

Aktivitetsparken ”Granern” på Risløkka

Langs Nordalveien på Risløkka er bekken åpen og tilgjengelig og området kalt ”Granern” er anlagt som park med  med bord og stoler og hinderløype for barn. Oslo Elveforum har spandert en bro over bekken.

Økernbråten med åpning av Hovinbekken i Bjerkedalen park

Oppe ved Økernbråten var bekken tidligere demmet opp til en stor dam hvor Tollef Løken på Økernbråten gård drev isdrift helt fram til 1948. Etter at bekken på 60-tallet var lagt i rør og dalen tørrlagt har det vært barnehage her og i en periode en populær plaskedam som dessverre mistet vannet på grunn av lekkasje. Etter hvert begynte planene om å anlegge en riktig bydelspark å ta form i Bjerke bydelsadministrasjon. Under ledelse av prosjektleder arkitekt Sidsel Andersen, og med finansiering fra Groruddalssatsingen, er planene nå satt ut i livet og Bjerkedalen park ble åpnet 11. oktober 2013. Hovinbekken er åpnet som naturlig bekk med kulper og stryk i en lengde av 300 meter og en dam med skikkelig badedybde er anlagt.

Byråd for byutvikling Bård Folke Fredriksen åpnet parken ved å sette ut ørret i bekken og 700 skolebarn sang om parken og bekken i en ny sang med tekst og melodi laget for anledningen. Beboergruppa og Oslo Elveforum, som har fått delta med sine innspill i planprosessen, brakte hilsener og takk i den forbindelse.

Byråd Bård Folke Fredriksen setter ut ørret ved åpningen.

Hovedarkitekt for parken har vært arkitektprofessor Rainer Stange i landskapsarkitektfirmaet Dronninga Landskap AS. Parken får spesiell beplantning og belysning og en publikum- paviljong med servering.

Vers 5 i sangen som barna sang ved åpningen av Bjerkedalen park:

            Hovinbekken heter den

            som er parkens attraksjon

            med sine kulper, stryk og badedam.

            Bekk så naturlig at fisken slipper fram

Brobekk

I Brobekk-området fra Refstadveien og opp mot Trondheimsveien går bekken gjennom, og delvis under villabebyggelsen.  Som på Risløkka er bekken her et hyggelig innslag i bomiljøet, og folk vet å sette pris på den. Noen av dem som har bodd her lengst minnes at det gikk an å ta en dukkert i bekken den gang den kom kildeklar fra utspringene i marka. I en periode med sterk byggevirksomhet og dårlig planlagte avløpsanlegg var den nok til tider nokså illeluktende og skulle helst gjemmes bort og graves ned. Den perioden er heldigvis over, bekken er ren og trekkes frem i lyset igjen.

En sidebekk fra området ovenfor Trondheimsveien møter Hovinbekken mellom Økernveien og Brobekkveien der hvor turveien går langs skolehagen. En 80 meter lang bit av denne ble åpnet i mai 2007 ved at elever fra Årvoll skole satte barkebåter ut i bekken. Og bekken har fått navnet ”Barkebåtbekken”.

Hovinbekken får landets første steinhvelvbro

Trondheimsveien hadde et annet løp gjennom dette området i eldre tider. Den gikk der som Økernveien går nå. Borrebæk bro som krysset bekken, var en trebro. Da hestetrafikken  med mye plankekjøring økte sterkt på slutten av 1700-tallet måtte broa erstattes med en solidere bro, og Hovinbekken fikk landets første steinhvelvbro bygget i 1789. Denne nye brotypen i Norge ble bygget av omreisende brobyggere av dansk eller tysk herkomst.

 

Utrolig nok ble de store steinblokkene lagt i hvelving uten bruk av mørtel. Flere av broene har i dag vært i bruk i over  to hundre år, så de kunne sitt håndtverk de gamle mestrene.

 

Skjenkested for plankekjørere

Ved broa lå det gamle skjenkestedet Borrebekken omtalt av P. Chr. Asbjørnsen i fortellingen Plankekjørerne . Skjenkebevillingen med rikets segl er gitt under kong Carl Johan og datert Christiania 29 januar 1822. Den er uttrykkelig forbeholdt veifarende og ikke sognets bønder!

De veifarende var nok, som  Asbjørnsen forteller, vesentlig plankekjørere som holdt rast her på sin lange ferd mot Christiania og her kunne hestene få vann. Selv kunne de nok også trenge en oppstiver eller to underveis, og litt liv og leven ble det nok som underholdning på de evindelige turene med plank. Dette kan vi få et levende inntrykk av ved å lese Asbjørnsens fortelling.

Tegning av skjenkestedet Borrebekken

 

Tunge steinlass over broa

Fra midten av 1800-tallet måtte Borrebekken bro tåle enda tyngre lass. Da kom de store steinbruddene i Årvoll- og Grorudåsen i drift. Steinen var av den velkjente, rødlige typen som ble kalt grorudgranitt. Geologisk har den                betegnelsen syenitt, og er egentlig ikke ekte granitt, men hva gjør vel det.  Vi finner den igjen i en rekke store byggverk i Oslo, i slottets sokkel og i  universitetets søyler for eksempel, og den ble også benyttet til monumenter. Stortingsløvene og fundamentet til Carl Johan-statuen er laget av grorudgranitt.

I en periode på over hundre år var steinbrytervirksomheten en viktig næringsvei i Groruddalen. En av de største i denne geskjeften var Ole  Martin Borrebekken, eier av Borrebekken gård, som tidligere lå under Økern. I sin glanstid hadde han bortimot hundre hester i drift med steintransport, og han var kjent som en real arbeidsgiver som tok godt vare på alle sine hestekarer og steinbrytere. Ole Martins gård Borrebekken lå like ved broa, på motsatt side av skjenkestedet, som for lengst er borte. Av gården står bare det hvitmalte våningshuset igjen. Det er nå kjent bevaringsverdig og er merket med den blå ovale opplysningsplaketten fra Selskabet For Oslo Byes Vel.

 

Borrebekken gård i Økernveien

Et virkelig sårt punkt i Hovinbekkens historie er at steinhvelvbroa, som lå som et samlende midtpunkt for alle disse virksomhetene, ble revet i 1944 og erstattet av en simpel kulvertbro.

At den burde vært tatt vare på som kulturminne forstår vi av at en tilsvarende litt yngre bro, Kalbakkbroa over Alna nå er fredet. Borrebekken bro var tross alt Norges eldste bro av steinhvelvtypen!

Brobekk gård og Tonsenhagen

Der Hovinbekken krysser nåværende Trondheimsvei ligger fremdeles husene på Brobekk gård, nå med høy støyskjerm mot tungtrafikken. Mens Borrebekken i eldre tider lå under Økern, lå Brobekk under Tonsen gård, og vi nærmer oss en annen av plassene under Tonsen, nemlig Tonsenhagen på den andre siden av Trondheimsveien. Husmannsplassen er for lengst borte og oppslukt av den store Tonsenhagenbebyggelsen fra femtiårene, men i kanten av denne renner Hovinbekken fremdeles åpen gjennom dalen som tidligere ble kalt Styggedalen.

Den unike Bekkedalen

Styggedalen fortjente sitt navn den gang, en ren fyllplass for skrot. I dag er dalen omskapt til en naturperle som har fått navnet Bekkedalen.  Etter prisverdig dugnadsinnsats fra lokale ildsjeler er denne dalen med bekken nå blitt ryddet og turvei er anlagt til stor glede for alle turgåere fra områdene omkring. Etter å ha passert Trondheimsveien i gangtunnelen  kan man nå fortsette gjennom Bekkedalen på ferden mot marka. Dalen er på grunn av sin særegne topografi og sin bekk et botanisk underverk med hele  112 planteslag. Dette kan studeres ved opplysningstavle og skiltmerking i dalen.

Årvoll skole har adoptert Hovinbekken i Bekkedalen

 Årvoll/Stig

En bratt terrengtrapp fører oss opp av Bekkedalen ved Rødbergveien. Veien og Rødberget like ovenfor har selvfølgelig fått navnet sitt fra den rødlige fargen i grorudgranitten. Sommerstid tar vi gjerne en forfriskende dukkert i  badedammen på Årvoll som her er anlagt i bekkeleiet.  Her kan det også bli aktuelt med gjenåpning av bekken ovenfor dammen og gjerne med tilførsel av naturlig bekkevann til badedammen i stedet for vannledningsvann som nå.

Badedammen          

Tidligere lå en annen stor dam, Halsnesdammen, litt lenger opp ved Stig. Den var kunstig oppdemmet i bekken, som her het Årvollbekken. Dammen var anlagt av Carl Halsnes på Stig gård, også for isdrift som dammene på Økernbråten og Hovin. Da Halsnes også drev det stort med hester for steintransport, og dessuten hadde stor stall og egen treningsbane for travhester nær dammen, ble forurensningene for store og isdammen måtte flyttes lenger opp i åsen.

Bekken ble da demmet opp til en ny isdam i det som ble kalt Micheletmyra og som ble gravet ut for formålet. Dammen ble den gang kalt Øvre Isdam.

Isdammen

Isdammen, som var i familien Høviks eie for isdrift, ble for noen år siden lagt ut for salg etter at isdriften for lengst var avsluttet. Etter en spennende prosess med mange aktive deltakere, deriblant Oslo Elveforum, ble husene og tilhørende 40 mål skog kjøpt av Oslo kommune og driftes nå av Bjerke bydel som et tur- og aktivitetssenter for befolkningen.

Isdrift

At isdriften var en viktig og lønnsom aktivitet i tiden før kjøleteknikken gjorde sitt inntog, forstår vi når vi tenker på kjølebehovene for matvarer som f. eks. fisk og melk. Salget av is gikk til gårdsbruk, meierier, fiskerinæringen, butikker, hoteller, restauranter, sykehus og en del gikk også til eksport, bla. til England.  Et kriterium for kvaliteten var at isen skulle være så ren og klar at dronning Victoria kunne lese Thimes gjennom isblokken. Etter hvert hadde mange private også skaffet seg isskap med plass til isblokker av standardformatet 8x14x18 tommer.

Isdrift er drevet i Norge fra før midten av attenhundretallet og i en periode på godt over hundre år. Den aller siste av isleverandørene i Oslo-området var Oslo Ismagasin på Årvoll, drevet av familien Høvik, som skar is på Øvre isdam helt frem til 1968.

 Ragnar Høvik demonstrerer isskjæring på Isdammen. 

Hovinbekkens kilder

På vår vandring er vi nå kommet opp i åsen ovenfor Stig og nærmer oss Hovinbekkens kilder.

Ned mot Stig har forresten bekken ikke mindre enn fire tilløp. En bekk kommer fra Årvollåsen og renner ned langs Glassberget mot Selvbyggerveien. En annen kommer fra Linderudseter-høgdene, renner gjennom Isdammen og kommer ned langs Årvollveien ovenfor Stig. Så har vi en bekk som kommer fra området rundt Grefsenkleiva. Til sist har vi bekken gjennom skytter-lagsområdet som under navnet Almedalsbekken kommer fra Kapteinsputten ved Linnerudkollen sportsstue som må regnes som Hovinbekkens øverste kildevann.

Kapteinsputten, Hovinbekkens øverste kildevann

Tidligere forgrening fra Trollvann er uttørret pga. sprengninger for Oset drikkevannsanlegg.

Tilbake til Gamlebyen

Som en samlende avrunding på denne historien om Hovinbekken kan vi jo da nevne alle bekkens navn lengst ovenfra og ned: Almedalsbekken, Årvollbekken, Borrebekken, Økernbekken, Hasla, Hovinbekken, Nonne-bekken og endelig Klosterelven, og dermed er vi tilbake til utgangspunktet i Gamlebyen.

Med den våknende forståelsen for rennende vann som en verdifull miljøfaktor i bybildet,

er Oslo kommune godt i gang med å gjennomføre sine forpliktelser fra det vedtatte ”Byøkologisk program” for Oslo om å åpne byens elver og bekker fra marka til fjorden der det er mulig.

For Hovinbekken, byens mest lukkede vannvei, viser det seg at mulighetene er store, og miljøeefekten er vesentlig fordi det er spesielt mye ny bosetting rundt bekkeløpet i denne delen av byen. Og for turfolket ser det også lyst ut. Turvei skal følge et bekkeløp som om få år kan gi  en nesten sammenhengende vannopplevelse hele veien fra marka til Gamlebyen. Og turen vil være rik på andre opplevelser også. Skog og trange daler, meget variert vegetasjon, parker og aktivitetssentra, bade- og fiskemuligheter, byhistoriske partier, stein- og vannskulpturer foruten by- og forretningsmessige strøk.  Det som nå er i ferd med å skje med Hovinbekken må sies å være et eventyr i byutviklingsmessig sammenheng. Vi gleder oss!

Kilder:

Amund Helland: Kristiania-hefter fra 1917 med kart

Morten Krogstad og Erik Schia: Vandring i Gamlebyen

Miljøbyen Gamle Oslo: Hovinbekken skulpturpark. Skisseprosjekt

Edvard Bull: Akers historie

Oslo byleksikon